Diakoni i Lebesby siden 1915
av Torbjørn Bjorvatn

Den første sykestua

I 1915 begynte Gudrun Høgseth som menighetssøster i Laksefjord, med bosted i Dyfjord på Nordkyn-halvøya. Men allerede i 1917 fikk misjonen leid en gammel bygning på Lebesby kirkested med plass til ti syke og gamle. Tiltaket var omstridt innad i misjonens ledelse. Noen fryktet at sykestua ville hindre menighetssøsteren fra å komme ut til gamle, syke og fattige i distriktet. Det ble også pekt på at en sykestue burde være en kommunal oppgave.

Et moderne syke- og gamlehjem

Den provisoriske sykestua på Lebesby ble lagt ned i 1924. Men behovet var påtakelig. Sannsynligvis var Laksefjorden det sted i Finnmark med størst behov for syke- og gamlehjem på denne tida. Til Norges Finnemisjonsselskaps generalforsamling i Oslo i 1931 kom det et telegram på vegne av 120 underskrivere i Laksefjord. Det var allerede samlet inn betydelige beløp til formålet, og folket på stedet ba om at det nye gamlehjemmet måtte bygges på Lebesby. Et flott, moderne hjem etter datidens krav ble åpnet på Lebesby 18. november 1935. Samtidig ble det holdt arbeidermøte for et tjuetalls arbeidere fra hele Finnmark. Byggesummen beløp seg til ca kr 100.000, og hjemmet hadde plass til 25 gamle og syke.

Dramatikk under krigen

Lenge trodde folket på Lebesby alders- og sykehjem at de skulle bli forskånet for tyskernes herjinger høsten 1944. På denne tid bodde det 27 pasienter der, halvparten av dem sengeliggende. 2. november 1944 kom likevel evakueringsordren. Det ble gitt en frist på halvannen time til å rømme huset. Samme ettermiddag tok tyskerne over bygningen. Bestestua ble tatt i bruk som slakteri. Av kjøttet ble bare de beste stykkene tatt ut. Resten ble hevet ned i kjelleren, gjennom et hull som ble slått i gulvet. Deretter ble stedet brent. Slik endte Lebesby syke- og gamlehjem - Finnemisjonens nyeste og mest moderne institusjon.

Evakuering

Beboerne og betjeningen ble ført med skip til Hammerfest, og derfra via Tromsø med hurtigruta helt ned til Trondheim. Presten i Stadsbygd overlot prestegården til flyktningene fra Lebesby. Finnemisjonen skaffet også plass til andre gamle som var evakuert fra Finnmark. Etter to uker var det 53 pasienter i Stadsbygd prestegård. De fleste av disse kom aldri hjem igjen. Dette ble for øvrig starten på enda en av Samemisjonens institusjoner "Brålia" på Byneset i Trondheim. Det begynte som alders- og sykehjem, men gikk etter hvert over til å bli pleiehjem for psykisk utviklingshemmede.

Gjenreisning

Allerede fra 1946 hadde misjonen i drift en provisorisk sykestue på Lebesby, som dekket de mest grunnleggende behov for medisinsk pleie på stedet. Og i 1958 sto det gjenreiste Lebesby gamlehjem ferdig, slik vi kjenner det i dag. Det var det siste av Samemisjonens institusjoner som ble bygd opp igjen etter krigen.

De siste årene er det Inga Hølland som har bestyrt Lebesby aldershjem. Styreformann er Marit Myhre fra Lebesby. Lebesby aldershjem er i dag den eneste gjenværende av Norges Samemisjons mange pleieinstitusjoner. Det er inngått avtale om at Lebesby kommune skal overta aldershjemmet. Fra 1 januar 2004 vil Lebesby kommune overta driften. Aldershjemmet blir lagt ned, og erstattet av et senter for hjemmebaserte tjenester og aldersboliger.

Kilde: Adolf Steen "Finnemisjonen 75 år".

Bearbeidet for nettstedet av Thor Henrik With