Diakoni i Sápmi
av Thor Henrik With

Diakonen Bertrand Nilsens enestående innsats som diakon i Sápmi står som et eksempel til etterfølgelse. Han hadde et våkent blikk både for menneskelig og åndelig nød. Som han bør Samemisjonen også nå se etter dem som faller utenfor omsorgen fra vår tids sosial- og helsevesen, og vår tids kirkelige virksomhet.

Bertrands spor

På veggen i Samemisjonens hovedkontor henger Bertrand M. Nilsens ski. På disse skiene gikk han hele det norske Sápmi på kryss og tvers, fra nord til sør - denne Samemisjonens diakonale éner. Bertrand Nilsen ble utdannet til diakon da 1800-tallet var på hell, og sto i diakontjeneste fra 1897 til ca 1960. Det sies at sekken hans inneholdt enkelt utstyr for hjemmesykepleie, Bibel og salmebok, kristen litteratur på samisk samt litt brød, kaffe og tørket reinkjøtt. Ikke få av oss husker fremdeles sekken, og 90-åringens målbevisste ganglag gjennom bjørkeskogen.

Bertrand Nilsens livshistorie virkeliggjør vesentlige elementer i diakonal tenkning og handling. Han oppsøkte dem som samtidens helse- og sosialvesen ikke nådde, eller til og med overså. Han var kreativ og målbevisst – ja, til og med provoserende sta – når det gjaldt tiltak for å hjelpe dem som ikke fikk den omsorg og pleie de trengte. Og han kombinerte en bemerkelsesverdig sosial innsats med et uoppslitelig engasjement for de samme menneskenes trosliv. Bibel og salmebok lå i sekken for å åpnes til sjelsorg, husandakt og enkle møter der det lå til rette.

Har diakonien utspilt sin rolle i Sápmi?

Med dyp tilfredshet kan en nå se at der Bertrand Nilsen krysset uveisomme strøk på sine lange, brede treski, finnes nå moderne kommuner med velfungerende sosial- og helsevesen. Nøden han nektet å overse for hundre år siden, er avhjulpet. Hjemmebasert sykepleie, behandlingsinstitusjoner og omsorgs- og bofellesskap har avløst den gamle diakonens pionèrinnsats. Det er svært gledelig! Men betyr dette at diakonien nå har utspilt sin rolle i Sápmi?

Ikke hvis vi bruker gamle Bertrands øyne og hjerte. Det er velferdssamfunnets paradoks at selv med de gode helsemessige og sosiale ordningene samfunnet nå har, etterlates lidende mennesker, alle steder. Bildet av nøden, og ennå mer av årsakene til den, er forvirrende utydelig. Men like fullt kaller den på pionerånd og sta kreativitet. To eksempel, hentet utenfor Samemisjonens virksomhet, kan illustrere dette:

Helhetlig og konkret diakonal tenkning

Trygg identitet er vesentlig for livskvaliteten, og for vår evne til å tåle motgang. Sett fra diakoniens kant er derfor innsikt i ungdommers utvikling av identitet både nødvendig og nyttig – slik vi for eksempel møter det i boka: ”Same i den moderne verden. Endring og kontinuitet i et samisk lokalsamfunn.” Sett med diakonalt blikk er det utdanningstilbudet i rusproblematikk knyttet til samisk-kulturelle forhold, som Høgskolen i Tromsø nylig tok initiativet til, lovende. Diakonien arbeider for konkrete mennesker, og vi er jo alltid er innvevd i en kulturell bakgrunn.

Diakonien tenker helhetlig om mennesket, og om menneskers livet i tro. Den er bevisst at noe mindre enn å leve med den ene Gud, det er for lite – for noe så stort som mennesket. Hele mennesket er grunnleggende avhengige av den Gud som er Fader, Sønn og Hellig Ånd. Det sier at han er Skaper, Frelser og Livgiver. Når diakonien, sendt av denne tre-ene Gud, vil tjene hans ypperste skapning, må den arbeide uredd med folks dagligdagse, konkrete liv. Den må se det dagligdagse, konkrete i lys av Jesu frelsesgjerning, og arbeide utrettelig for at det som de ødeleggende maktene har lagt i grus, skal nyskapes etter Guds tanke - av Ånden.

Thor Henrik With, ass. generalsekretær

Trykt som leder i Samenes Venn 11/2001