Den snille mannen

- Magne Gamlemshaug? Å ja, den snille mannen.

Det var nøkkelen til å tenke på rett person da én av Samemisjonens russiske medarbeidere ville vite hvem av disse nordmennene med fremmede navn det var snakk om. For dét slår dem som har hatt med generalsekretæren i Samemisjonen å gjøre: han er en utpreget vennlig og varm person. Den røslige sunnmøringen på 190 cm hever ikke stemmen, verken skriftlig eller muntlig. Men det betyr ikke at han er uten autoritet. Den har han opparbeidet på sin stillferdige måte gjennom et enestående 27-årig virke i Samemisjonen. 

- Jeg er egentlig en evangelist i mitt hjerte, sier Magne Gamlemshaug med glød i stemmen. Han trives på talerstolen og på møtene, gjerne de  små møtene. Dem blir det mange av i Samemisjonens virksomhet i grisgrendte strøk. At Samemisjonen har forkynnelse av evangeliet om syndenes forlatelse gjennom Jesus Kristus som et hovedanliggende, ligger Gamlemshaug sterkt på hjerte. Slik forkynner han selv. Og derfor går han også gjerne på besøk i sjelesørgerisk hensikt, når han er i virksomhet i samiske strøk.

Han ble født i Haram på Sunnmøre. Den 10. september er det 60 år siden. En gryende karriere som speider tok brått slutt da den selvlagde ”speiderhytta” på Gamlem brant ned. Med eksamen artium fra landsgymnaset på Nordfjordeid, dro han til Oslo for å studere teologi. Der traff han også trønderjenta Aud. Det ble ekteskap av det møtet, og etter hvert fikk de tre jenter og to gutter. Mamma Aud har trofast vært det faste punkt hjemme mens pappa Magne har vært på sine utallige tjenestereiser. Selv om han vokste opp i et misjonssambandsmiljø, ble Norges Samemisjon tjenestesammenhengen for Magne Gamlemshaug. Riktignok etter noen år som residerende kapellan oppe ved den trønderske svenskegrensen, i Meråker, i et område med sørsamisk preg.

Gamlemshaug kan samisk. Det vil si nordsamisk, det samiske språket som brukes fra Varanger til Harstad omtrent. Først lærte han det som nytilsatt generalsekretær, gjennom et semesterstudium på Universitetet i Oslo, senere mer praktisk gjennom 27 års virke i det nordsamiske området. Nok til en hverdagslig samtale, og til å forrette gudstjenestens liturgi. At han både kan og vil bruke språket er et signal om respekt for samisk språk og kultur, og blir satt pris på i samisk sammenheng. Men til prekenen bruker han tolk, også fordi det er tradisjon i nordsamiske områder.

Med sin sirlige håndskrift skriver Gamlemshaug både dokumenter og brev, det må har blitt tusener gjennom disse årene. Hans nesten uunnværlige sekretær taster dem inn på maskin. Den som har fått et brev fra Magne Gamlemshaug husker det. Klart og velformulert, sindig som mannen selv, og med en egen varme. Og nesten alltid med et velvalgt bibelord til slutt. Den snille mannen.

Gode historier fra prestetiden i Meråker eller fra egen eller andres tjeneste i Samemisjonen, dem har Gamlemshaug mange av. Når ikke administrative saker og annet alvor krever oppmerksomheten, forteller han dem gjerne. Han har en sjeldent god hukommelse både for stort og smått; gjelder det å tidfeste eller stedfeste en hendelse, er man aldri i tvil om at detaljene er korrekte. Men mest morer han sine tilhørere med det pussige, det komiske og det underholdende. Som den gentleman han også er, blir poengene aldri flaue eller ondskapsfulle. Men det hender han må sjekke om han har fortalt den historien en gang eller to før.

Som generalsekretær i Samemisjonen har han ledet en vanskelige nedbyggingsfase. Da han overtok roret i 1979 var tiden inne for at nordnorske kommuner kunne overta mange av de sosiale institusjonene Samemisjonen eide og drev. Etter hvert ble alle enten overtatt eller nedlagt. Og i Gamlemshaugs tid har organisasjonen fått merke det samme som alt annet frivillig arbeid de siste 25 år: det blir stadig vanskeligere å samle folk til organisasjonsarbeid. Han har fått erfare at én ting er å lede i medgang, å lede i motgang er noe ganske annet. I disse sikkert vanskelige prosessene har han hatt god bruk for sin store sindighet, og sin utpregede lojalitet mot organisasjonens valgte ledelse. En kan undre seg på hvordan han har greid å bevare pågangsmotet gjennom all nedbyggingen. Selv siterer han gjerne sin psykisk utviklingshemmede svoger: ”Bi’ råd”, og ”Husk på Jesus!”. Det gjør Magne Gamlemshaug. Og så blir det oftest en råd for uråd.

Evangelist kjenner han seg som, og presteviet er han også. Og i tillegg eier han en velartikulert barytonstemme. Alt i studietiden på Menighetsfakultetet gjorde den seg bemerket på turne for fakultetet med MF-kvartetten og MF-koret. Men alderen merkes ikke på sangen, tvert imot. Når han – alltid på oppfordring – stiller seg beskjedent fram med Sálbmagirje eller synger samiske eller norske åndelige sanger etter hukommelsen, er det meget vakkert - og dessuten oppbyggelig. En kunne ønske at han tok én til.

Magne Gamlemshaug er ikke kjapp til å ta ordet, han lytter gjerne. Men når han snakker, er det grunn til å høre. Han ser gjerne etter samlende løsninger og kompromisser: å storme barrikader er ingen idrett han trives med. Men når det virkelig gjelder, står han fast som en stabbestein.

En stødig og stor en.

 

Thor Henrik With