Samenes historie og dagens forhold
av Alf Isak Keskitalo

Samenes historie og dagens forhold

Det er ugjørlig å gi et fyldestgjørende bilde av det samiske samfunnet i fortid og nåtid på noen få sider. I seg selv inneholder den samiske kulturen og befolkningen like stor mangfoldighet og variasjon som ethvert annet folkeslag. Det følgende må derfor kun anses som en kort oppsummering av viktige fakta.

Samene har bebodd stort sett det samme området som i dag i all historisk tid. Det vil si at den viten kildeskriftene gir oss, går like langt tilbake i tiden som for noen av de andre nordiske folkegruppene. Antikke forfattere som f.eks. Tacitus og Claudius Ptolemaios refererer direkte til den samiske befolkningen i det første hundreåret etter Kristus. Det er også sannsynlig at det finnes en direkte sammenheng fra de eldste fangstkulturene ved ishavskysten og i innlandet i nord til samisk fangstkultur slik vi kjenner den til for ca. 500 år siden. Da inntrådte en næringsdifferensiering der bl.a. tamreindriften i sin nåværende form, jordbruket, kyst- og laksefisket etter hvert spesialiserte seg. Men kombinasjonen av forskjellige næringsgrunnlag har alltid vært et typisk trekk ved samisk husholdning.

Fra gammelt av har det samiske bosetningsområdet vært delt inn i "siida"-områder for organisert utnyttelse av næringsgrunnlaget. Det fantes både interne sedvanerettsregler og avtaler mellom siidaene om bruken av landet. I det meste av historisk tid har Sápmi - slik det samiske området kalles på samisk - vært udelt av statsgrenser. De forskjellige statene tvistet seg imellom om retten til å skattlegge samene. Dette innebar et sterkt økonomisk press, og lav rettssikkerhet for den samiske befolkningen. Det var først i 1751, ved opprettelsen av den norsk-svenske grensekonvensjonen, at området ble endelig delt og en fast grense opprettet. Grensekonvensjonen fastslo gjennom "Lappecodicillen" også en klar anerkjennelse av hevdvunne samiske rettigheter, og forpliktet myndighetene til å ivareta disse. I dag bor samene i fire forskjellige stater, men har likevel et sterkt kulturelt og organisatorisk samkvem over grensene. "Vi er ett folk", som den 7. nordiske samekonferansen i Gällivare uttrykte det.

Det samiske språket er et sterkt enhetsskapende kulturelement. Det kan karakteriseres som et vestlig finsk-ugrisk språk. Enkelte forskere har også ment at det finnes rester i ordforrådet som kanskje kan føres tilbake til et enda eldre språk med rot i førhistorisk fangstkultur. Slektskapet med finsk er merkbart, men mye av ordlikheten her skyldes også lån begge veier i nyere tid. Nabodialekter i det samiske området er nesten overalt innbyrdes forståelige, mens dialekter som ligger langt fra hverandre geografisk ikke er det uten mye øvelse. Det er likevel grunnlag for å tale om ett samisk språk, men historiske forhold gjør at det i dag ikke er mulig å praktisere en felles skrivemåte for alle samiske dialekter. Det finnes nå en felles ortografi for Nordsamisk i Norge, Sverige og Finland (offisiell i 1979) for Sydsamisk og for Lulesamisk.

Folketellingen i 1970 gav et overslag over den samiske befolkningen i Norge på ca. 27.000 personer. Antagelig er det langt flere (kanskje omlag 40.000 i alt) som har en eller annen samisk bakgrunn ifølge undersøkelsen. Men mange av tidligere velkjente samiske strøk ved kysten er i dag nesten helt fornorskede, ofte på grunn av sosialt press og direkte diskriminering. Derimot har den samiske befolkningen i indre strøk av Finnmark økt sterkt, særlig etter siste krig, og disse områdene har i dag et sterkt samisk preg, med mange samiske institusjoner og en infrastruktur som er nødvendig for utvikling av samisk næringsliv og kultur, og for bevaring og bruk av det samiske språket i undervisning, administrasjon og media. Det økonomiske hovedproblemet for den samiske befolkningen i dag er et sterkt press på nærings- og ressursgrunnlaget både internt, og utenifra i form av industriell og teknologisk ekspansjon fra storsamfunnets side. Samtidig er det problematisk å skaffe midler og muligheter til arbeidsplasser i de samiske miljøene som passer inn i det kulturelle mønsteret. Kulturelt er problemet å skape en samisk undervisnings- og mediasituasjon som kan tjene som en motvekt til det sterke presset mot språk og kulturelle verdier fra storsamfunnet og fra internasjonal massekultur.

Helt fra det gamle siida-samfunnets dager har samiske organisasjoner arbeidet for å bevare samisk kultur og næring. I 1953 ble Nordisk Sameråd dannet. Dette er et samarbeidsorgan for de samiske organisasjonene i Norden. I Norge finnes i dag tre landsomfattende samiske organisasjoner: Norges Reindriftssamers Landsforbund (NRL), Norske Samers Riksforbund (NSR), og Samenes Landsforbund (SLF). Nordisk Sameråd er medlem av den internasjonale urbefolkningsorganisasjonen World Council of Indigenous Peoples (WCIP) som har konsultativ status i FN. De samiske organisasjonene arbeider for å fremme samenes sosiale, kulturelle, rettslige og økonomiske stilling.

Rundt 1980 ble rettsspørsmålene i forbindelse med flere betydelige utbyggingssaker aktuelle, og myndighetene nedsatte da et bredt sammensatt utvalg (Sameretts-utvalget) som fikk i oppdrag å komme med innstillinger for avklaring av disse spørsmål. Utvalget har lagt fram flere utredninger, og disse har gitt myndighetene vesentlige impulser i retning av å ivareta det samiske folkets interesser.

Ved en grunnlovsendring i 1988 ble norske myndigheter forpliktet til å ta vare på samisk språk, kultur og livsform, samt legge forholdene til rette for en videre utvikling av språk og kultur. I 1989 ble Sámediggi/Sametinget opprettet. Sametinget har i utgangspunktet en rådgivende funksjon, men det er grunn til å tro at Sametinget etter hvert vil få en større grad av besluttende myndighet.

Forøvrig registrerer vi i dag at det finnes en voksende internasjonal bevissthet om nødvendigheten av å befeste og utvikle gjeldende folkerett når det gjelder etniske gruppers, minoriteters og urbefolkningers krav på beskyttelse av næringer og kultur, blant annet i FN's organer.

Også åndelig sett har den samiske historien vært en forandringsprosess. Den gamle samiske religionen hadde sine røtter i fangstkulturen med forestillinger om besjeling og kraftkonsentrasjoner i naturen. Videre fantes det forestillinger om sjelereiser og oppholdssteder for sjelen etter døden. Den religiøse funksjonen ble ivaretatt av sjamanen. Runebommen hadde sin bruk i riter i forbindelse med spådom, helbredelse og religiøs ekstase. I middelalderen kom det også inn elementer fra katolsk kristendom i tillegg til innflytelse fra norrøn mytologi. Misjonstiden blant samene på 15- og 1600-tallet var ofte en dramatisk periode, utvilsomt med grove krenkelser av menneskerettighetene slik vi i dag forstår dem, men dette hadde nok også sammenheng med samfunnets generelle hårdhet og brutalitet. Det er nok først fra Thomas von Westens tid at man kan tale om en inderliggjøring av kristendommen blant samene, og fra og med Lars Levi Læstadius' virke i første halvdel av 1800-tallet finnes det en sterk og inderlig kristen samisk bevegelse som den dag i dag dominerer de samiske menighetene. Søkningen til kirke og forsamling og Guds Ords forkynnelse er i dag et sentralt trekk i det samiske folkets liv.

Alf Isak Keskitalo

I 1992 besluttet Kirkemøtet å opprette Sámi girkorá??i/Samisk kirkeråd. Rådet skal samordne kirkens innsats blant de samiske befolkningsgrupper, og arbeide for å bedre folks kjennskap til samisk kirkeliv.

(Anm.: Magne Gamlemshaug)