Samisk språk for samiske minoriteter
av Thor Henrik With

Da Samemisjonen så sin begynnelse i 1888, sto samisk språk i sentrum. Det som var blitt en selvfølge i Norge, Sverige, Finland og Russland, manglet ennå for det folket som hadde disse fire landene som bosettingsområde: Bibelen på sitt eget språk. Og siden myndigheter og instanser som naturlig hadde ansvar for dette, ikke prioriterte saken, tok en biskop initiativet, og i samarbeid med et engasjert fotfolk av troende løste man oppgaven. I 1898 forelå Bibal daihe Bassi ?ala, en fullstendig nordsamisk Bibel. 1936 begynte det første årskullet på Den samiske ungdomsskole (senere kalt Den samiske folkehøyskole) i Karasjok. Fra første dag sto samisk språk sentralt i undervisningen. Søknad til Departementet om offentlig støtte til undervisning i samisk, fikk avslag i nedlatende vendinger. Samemisjonens fotfolk lot seg ikke stoppe denne gangen heller, men finansierte selv undervisningen i samisk, på samme måte som de hadde finansiert bibeloversettelsen.
På denne bakgrunn er det gledelig å se at statssekretæren i Kommunal- og regionaldepartementet denne sommeren går ut og forsikrer at regjeringen ”har som mål å gjøre samisk språk mer synlig … i samfunnet”. Over tid har det skjedd en helomvending i det offentlig Norges holdninger. Den hilser vi velkommen. Vi tror det er rett at ”mangfoldig satsing på ulike områder er viktig i arbeidet med å styrke det samiske språkets stilling”, slik statssekretær Eira uttrykker det. Særlig tror vi at arbeidet for at samisk får en naturlig plass i bruken av informasjonsteknologi er viktig. Også her viser det seg at norsk og samisk har mange sammenfallende interesser. Det er ingen selvfølge at våre små språk kommer vel fra den invasjonen fra engelsk, både i ordtilfang og stavemåter, som informasjonsteknologien har åpnet for.

Vi vil henlede oppmerksomheten på to bruksområder for samisk språk, der mye ennå er ugjort. Det første gjelder ennå en gang bibelen på samisk. De som bruker sørsamisk og lulesamisk venter ennå på å kunne lese De hellige skriftene på sitt eget språk. Det er svært gledelig at Markusevangeliet foreligger på sørsamisk. Oversetterne og Bibelselskapet skal ha honnør for dette arbeidet! Men blir ressurser til å oversette flere av Bibelens skrifter prioritert av kirkelige myndigheter? Og hva gjøres for lulesamiske bibeldeler? Det vil være ille om vår tids prioriteringer blir stående i samme lys som 1880-tallets nedprioritering av den (nord-)samiske Bibelen.

Det andre bruksområdet er vel knapt et statlig ansvar i Norge, men likevel er det et anliggende for samisk språk. Den Kola-samiske dialekten kildin har, så vidt vi vet, en meget omdiskutert skriftform. Kan offentlige samiske instanser basert i Norge bidra til at det utarbeides et tilstrekkelig grunnlag for å skrive øst-samisk, på samme måte som man kan skrive på nord-, lule- og sør-samisk? Vi tror at østsamisk knapt kan overleve uten en slik norm. Og den er helt nødvendig, dersom det i det hele tatt skal bli mulig å komme i gang med bibeloversettelse til denne samiske spåkgrenen.

Inntil videre legger Samemisjonen vekt på å bruke kildinsamisk muntlig: Etter lang tids møysommelig forarbeid er nærradiosendinger på Kola endelig kommet på lufta. Samemisjonen bidrar med programinnhold. I disse sendingene vil kildinsamisk høres i media, hvor man ellers bare hører russisk. Samemisjonen er stolt av ennå en gang å bidra til at en kiles slåes inn i storsamfunnets språklige dominans over samisk. Og vi vil gjøre det med innholdet som ingen folkeslag kan være uten: budskapet om Jesus Kristus.