13. des. 2013

Syke- og gamlehjem i Kautokeino fra 1923

Rundt år 1900 var neste alle mennesker i Kautokeino kommune i reindrifta. Selvfølgelig uten veier, biler, for ikke å snakke om scootere. På den tiden hadde nesten ingen hus heller, verken om vinteren eller om sommeren.

Hvordan skal man da ta vare på et gammelt menneske som blir pleiepasient og må ligge natt og dag i senga? Eller som blir senil, og ikke lenger skjønner hva som foregår i lavvoen og med reinflokken? Og hva skulle man gjøre med dom som fik den fryktede, smittsomme sykdommen tuberkulose?

Behovet krevde handling

Samemisjonens diakon Bertrand Nilsen (1874-1968) hadde sett alt dette på nært hold. Han var sykepleier, og hadde besøkt flesteparten av siidaene i Finnmark. Han tvang gjennom at Samemisjonen måtte bygge gamlehjem i Kistrand. Det første i Nord-Norge, det åpnet i 1903. Men det er veldig langt fra Kautokeino til Kistrand med rein og slede, og enda lenger om du er gammel og må gå. Sokneprest Høyem i Kautokeino foreslo da at Kautokeino måtte få et sånt hjem for syke og gamle. Men ingen greide å gjennomføre noe. Da kom Bertrand Nilsen på banen igjen. Han argumenterte sterkt for saken, og viste til alle de forkomne pleiepasientene han hadde sett rundt om kring, og hvordan kvinnene slet for å ta vare på dem. Slik fikk han til et vedtak, først på Samemisjonens generalforsamling i Drammen, og så på generalforsamlingen i Kristiania, nå Oslo. Men da er vi kommet til 1919, så det tok lang tid.

Oppføring i Gargia og Kautokeino

Hvordan skal man bygge et hus langt inn på vidda, der det ikke finnes verken tømmer eller vei? På den tiden kunne man i alle fall ikke bruke helikoperløft! Vinteren 1920-21 tømret de huset i Gargia, ikke langt fra Alta. Så tok de det ned igjen, og kjørte tømmerstokk etter tømmerstokk med hest eller med rein til Kautokeino. Der bygde de opp igjen gamle- og sykehjemmet, på østsiden av elva. Det fikk plass for fjorten gamle, og for sju som hadde den fryktelige, smittsomme sykdommen tuberkulose. I tillegg var det to sykerom for folk med andre sykdommer, og en fødestue.

For nøyaktig 90 år siden

Den først pasienten ble innskrevet for nøyaktig 90 år siden, den 15. desember 1923. I 1925 kom formannen i Hovedstyret, sokneprest N. Hornemann, reisende helt fra Trondheim, for å innvie sykehjemmet. Det skjedde høytidelig den 13. april 1925.

Kongefamiliens gave

Våre 1936 fikk hjemmet installert aggregat, som skaffet elektrisk lys og kraft. Samtidig fikk de elektrisk vannpumpe. Det var store fremskritt som lettet betjeningens arbeid. Kongefamilien ga 1000 kroner til anlegget, en betydelig sum etter datidens kroneverdi.

Evakuering

21. november 1944 kom ordren om at syke- og gamlehjemmet skulle evakueres til Trøndelag. Hver person fikk bare ta med seg 15 kilo klær og mat. Det ble en veldig hektisk avreise for pasientene, bestyrerinne Karen Næss og søster Mary Michalsen. Mot gamle og syke viste okkupantene en umenneskelig og brutal adferd, fortelles det. 20 gamle, 2 spedbarn, 3 tuberkuløse og 2 sinnslidende ble evakuert til Hommelvik utenfor Trondheim. Etter at de hadde forlatt Kautokeino, ble hjemmet brent.

Vinteren 1945-46 drev søster Mary Michalsen en dårlig, provisorisk brakke med fire rom som gamlehjem, og sommeren 1946 kom de som overlevde evakueringen tilbake til Kautokeino. Snart fikk man ta i bruk en større brakke, som ble satt opp på en ny tomt på kirkestedet. I 1953 hadde Samemisjonen bygd ferdig et nytt syke- og gamlehjem. Det ble besøkt av kong Olav V. i 1959. Karen Næss fikk kongens fortjenestemedalje i gull for sitt arbeid i Kautokeino fra 1939 til 1959.

Overdratt til Kautokeino kommune

Samtidig med at en ny sykehjemsavdeling skulle tas i bruk i 1967, ble aldersavdelingen herjet av brann. Det var en stor lettelse for alle at ingen pasienter eller beboere omkom, selv om noen måtte til sykehus som følge av brannen. Nå ble den gamle brakka fra like etter krigen igjen en god hjelp i nødens stund.

Kautokeino gamle- og sykehjem ble overdratt fra Norges Samemisjon til Kautokeino kommune 1. januar 1989. Institusjonen, som til da hadde tjent Kautokeino-samfunnet i 66 år, hadde da 11 sykehjemsplasser, 7 sykestueplasser og 5 aldershjemsplasser, altså omtrent samme antall som ved starten i 1923. Selv om den medisinske behandlingen og kvaliteten på bygningene var blitt en helt annen, vil vi tro at den ånd som omsluttet pasienter og beboere ennå var den samme i 1989.

 

Til toppen