Vi må ikke miste barna! skriver Natasja

Rundt omkring oss pågår det en kamp om våre barns hjerter og sinn. På skolen lærer de materialistiske teorier for verdens og menneskenes opprinnelse. Mesteparten av informasjonen som barna får gjennom kino, TV, radio, ja også på gata, er knyttet til vold, brutalitet og umoral. Fra tidlig i oppveksten føles et press fra jevnaldrene. I denne vanskelige tiden er det ikke lett å oppdra barn til å bli ekte disipler av Kristus. Derfor er det nødvendig å holde møter blant barn og unge, slik at vi ikke mister dem i denne strømmen av håpløshet og materialisme.

Ja, jeg er enig, det er en alvorlig og ikke enkel oppgave, men Gud kaller oss til dette arbeidet. Når vi har bibelundervisning for barna ser jeg ofte på dem, ser hvordan Herren berører deres hjerter. Etter undervisningskveldene ber jeg for dem og for deres familier.

I Revda er det noen gutter som også kommer på bibeltimene. Hvis jeg helt kort skal karakterisere dem, vil jeg ganske enkelt si at de er ”gatebarn”, barn som hele tiden er overlatt til seg selv, barn som ikke kjenner til foreldrenes kjærlighet. Hele dagene er de overlatt til seg selv: skitne, i fillete klær (noen av dem) tigger de på gata. Fra alle steder blir de jaget: fra skolen, fordi de oppfører seg dårlig, fra skolefellesskapet fordi de der ikke kan føre et alminnelig språk overfor jevnaldrende. Derfor har de ”samlet seg” i små grupper og søkt felles eksistens.

Jeg kommer til å tenke på barnediktet ”Ulveungen”. Jeg husker det ikke ordrett, men diktet forteller om en liten ulveunge som ble forlatt av ulvebinna og derfor ikke hadde noen som kunne beskytte fra villdyr. Ulveungen var alene midt i den kjølige, mørke skogen. Alene, forsvarsløs, sulten og liten. Noen ganger synes jeg at dette diktet beskriver det virkelige livet til en del barn. Ingen trenger dem, de er kastet ut i en skrekkelig virkelighet. Selv om det finnes foreldre, lærere, tanter og onkler.

Men hva er grunnen? –spør dere. Det er lett: ingen bryr seg om dem. Foreldrene drikker, lærere vil ikke bruke sin tid på dem, det er lettere å bare overse dem. Akk, nei, de eneste som bryr seg er muligens bare barnecella hos politiet. Men har jeg ikke gjentatte ganger hørt om vårt ærefulle politi, at de utviser ”glødende” kjærlighet og omsorg for barna. I vår tid blir ordet ”politi” brukt som ”skremsel” overfor barn, for å skremme. Veldig ofte kan man høre på gata hvordan noen forbipasserende truer et barn med politiet, at de skal forfølge dem eller at de skal komme på koloni for mindreårige. Naturligvis forherdes barnas hjerter. Hvor skal da et barns hjerte ta imot kjærlighet som er så manglende? Barna må jo overleve i dette livet.

Vi, barne- og ungdomsledere i de forskjellige kirkene i Murmansk, har en tradisjon. Vi møtes og ber, vi ber for hvert barn som Gud har betrodd oss, vi ber at Herren velsigner våre møter. Gud overlater disse barna i våre hender. Han gav oss en veldig viktig oppgave. Gud kaller oss til arbeid, ikke for at vi skal bli sittende med våre regler med hendene i fanget.

Okt 2004

Natasja Medvedjeva

Lenker: