Noen hovedtrekk fra Samemisjonens historie

Historisk tilbakeblikk i anledning 120-årsjubileet

Ved Jon Amundal

 

28. februar fyller Norges Samemisjon 120 år. På den dagen i 1888 sendte biskop i Tromsø, Johannes Nilssøn Skaar, ut sitt opprop til det norske kirkefolk som førte til stiftelsen av  Norsk Finne-Misjon, som i dag heter Norges Samemisjon. Kjernen  i oppropet var at det samiske folk måtte få høre og lese Guds ord på samisk. Biskopen forsøkte først å få de offentlige myndigheter med på dette, men i den kraftige fornorskningspolitikk som rådde ovenfor den samiske befolkning på slutten av 1800-tallet, fikk han ikke noe støtte der.

Det førte til en sterk oppfordring til det norske kirke- og kristenfolk om å være med på dette. ” …deres aandelig Nød forbyder mig at tie, deres Raab: kom og hjælp os! lyder stærkere og stærkere og giver mig ingen Ro” sa biskopen bl.a i sitt opprop.

Mange lot seg engasjere i denne saken, og det vokste ganske snart fram en livskrafig organisasjon som hadde dette som sikte: Å gi det samiske folk Guds ord på samisk!

Bibelen på nordsamisk og predikanter i virke

En av misjonens første oppgaver var å få utgitt Bibelen på nordsamisk. Den var ferdig oversatt (bl.a av Lars Jacobsen Hætta, som var med på Kautokeino-opprøret), men Bibelselskapet manglet midler til å få den utgitt. Sju år etter at misjonen var stiftet, i 1895, kunne samene i nord lese Bibelen på sitt eget språk.

Flere predikanter ble også etter hvert ansatt for å reise i de samiske områdene med Guds ord. Betydningen av dette viser denne uttalelsen av en av predikantene: ”..Alle udtalte Glæde over, at Finnemissionen saa kjærlig sørgede for, at de kunde faa Anledning til at faa høre Guds Ord forkynt på deres kjære Modersmål.”

Diakonalt engasjement og institusjonsdrift.

Biskop Skaar og de andre stifterne av misjonen mente i starten at en bare skulle engasjere seg i forkynnelsen av Guds ord. De så nok at det var behov også for et sosialt / diakonalt engasjement, men mente at misjonen ikke hadde kapasitet til å ta slike oppgaver.

I 1897 ble diakon Bertrand M Nilsen ansatt i Finnemisjonen, og for han ble det etter hvert klart at misjonen måtte engasjere seg og hjelpe mennesker i deres legemlige nød – ikke bare den åndelige. Tanken om et pleiehjem vokste fra både hos Nilsen og andre, og i 1903 ble Kistrand pleiehjem åpnet.

Dette skulle bli starten til et stort og viktig arbeid i Samemisjonen. Flere institusjoner ble startet opp: barnehjem, aldershjem, sykehjem og vanførehjem m.m. På det meste hadde misjonen omkring 20 forskjellige slike hjem, og mange av disse ble drevet av misjonen helt fram til 1970 – tallet, ja, Lebesby aldershjem drev misjonen fram til 2003.

Misjonen hadde også flere menighetssøstre fra 1911 og til noe over midten av 1900-tallet. 

Den samiske folkehøgskole og annen skoledrift

Tanken om en egen folkehøgskole (ungdomsskole) for samisk ungdom kom tidlig. Skolens ”far”, Jens Otterbech ivret for saken før 1920, men døde i 1921. 15 år senere, i  1936 startet skolen opp i enkle, leide lokaler i Karasjok. Krigen satte en stopper for nybygg, men i 1947 var en i gang med bygging, og fra 1950-tallet samlet skolen ca 50 samiske elever hver vinter. Den var i mange år det eneste tilbudet for ”høyere” utdanning for samer, og mange unge samer fikk hjelp til å komme fram til en trygg samisk identitet.

Skolen ble nedlagt  fra midten av 1980-tallet, startet opp igjen etter 1990, men i 2000 ble det permanent stopp i skoledriften her.

Samemisjonen er fortsatt med i folkehøgskoledrift, nemlig Øytun folkehøgskole i Alta, sammen med Normisjonen og Indremisjonsforbundet.

Ellers var en i mange år med og drev Misjonsbibelskolen i Stjørdal sammen med NMS. Skolen ble flyttet til Trondheim i 1986, og Samemisjonen trakk seg ut av driften i 1993.

Radioarbeid

Siden 1990 har Norges Samemisjon drevet radioarbeid i Finnmark. Radio DSF ble etablert i lokalene til Den Samiske Folkehøgskole, og siden har Guds ord blitt båret på radiobølger ut til de mange hjem. De fleste sendingene er to-språklige (samisk og norsk), og en har også noen sendinger på finsk.

”Veien gjennom Bibelen / Geaidno Biibala Čada” har vært grunnstammen i programmene. Hele Bibelen er gjennomgått på samisk og norsk, noe som har resultert i noe over 2000 program. Foruten å være forkynnelse, er dette et stort kulturarbeid.

Inn i Russland

Tidlig på 1990-tallet var de første utsendinger fra Norges Samemisjon på besøk i de samiske områdene på Kola-halvøya i Russland, og etter 1995 er det bygd opp et betydelig arbeid her. Misjonen følger de spor en har gått i Norge, med både evangelisk, diakonalt og kulturelt arbeid. Det er et stor hjelpearbeid i gang (suppekjøkken, nabohjelp m.m), og en har også støttet opp om bruk av samisk språk (hjelp til språkkurs og oversettelse av barnebibel). Ellers støtter en opp om det menighetsbyggende arbeidet som Inkerin Kirrko (luthersk kirke i Russland) driver.

Framtiden

Hva som vil skje i tiden framover med Norges Samemisjon og det som er vårt kall og oppgave vet bare Gud. Det er ikke lett å få støttespillere til arbeidet, men det er ikke mangel på oppgaver. Så kan denne sangstrofen være vår utfordring: ”Her er sommersol nok, her er sædejord nok, bare vi, bare vi hadde kjærlighet nok”.

Norges Samemisjon de siste 10 årene

Ved Øyvind Fonn

 

De siste årene i Norges Samemisjon har vært preget av omstilling og nysatsing. Trofaste medarbeidere gjennom flere tiår har sluttet, og nye ledere har tatt på seg det store ansvaret å drive videre den eneste samemisjons-organisasjonen.

Økonomisk snuoperasjon

Det har vært nødvendig å få til reduksjoner i faste og løpende utgifter. Blant annet har man måtte selge eiendommer med store driftsomkostninger. Det er ofte knyttet sterke følelser til misjonsbygninger. Da anlegget hvor tidligere Den Samiske Folkehøgskole i Karasjok holdt til, ble solgt i 2009, var det mange som sørget. Landsstyret hadde da lenge prøvd ulike løsninger for fortsatt drift, men kom til slutt ikke utenom å selge.

 

På landsmøtet i Stavanger 2017, kunne ledelsen for første gang på mange år legge fram positive regnskapstall.

Arbeidet på Kola-halvøya

Også her har det vært nødvendig med store endringer i arbeidet. Vårt eget bygg på Kola, Virmahuset, hvor ansatte hadde sine kontorer og mye av møtevirksomheten foregikk, måtte til slutt selges på grunn av store vansker. Misjonen har ikke lenger egne ansatte på Kola, men har inngått avtale med et enkeltmannsforetak om tolketjenester og møtekoordinering. Dette samarbeidet fungerer meget godt, og den økonomiske styringen i Kolaarbeidet er nå kommet inn i et nytt og godt spor. Personer som utfører arbeid på Kola er nå faste medarbeidere i Norge som sendes på "prekenreiser" ca 6 ganger pr. år. Reisene, som varer en uke, starter i Murmansk og går derfra til Revda, Lovozero, Kandalaksha og Olenegorsk. I dette arbeidet når vi både russere og samer.

 

På alle disse stedene foregår det også humanitert arbeid. Revda står her i en særstilling med drift av et suppekjøkken for 95 barn. Dette tilbudet drives i nært samarbeid med organisasjonen Hjelp Kola i Nord-Troms.

Arbeid blant samer

I løpet av det siste tiåret har arbeidet inn mot den sørsamiske befolkning omtrent stoppet opp. Dette arbeidet har vært personavhengig, og disse medarbeiderne har enten sluttet eller falt bort. Under siste landsmøtet i 2017 var det uttalt et tydelig ønske om å få dette arbeidet i gang igjen.

 

Misjonsarbeidet blant samene er nå konsentrert til Finnmark. Her drives det fortsatt en aktiv stevnevirksomhet vinter og sommer. Det siste året har en også begynt med høststevne og dessuten stevner på nye områder.

Radio DSF

Vår tospråklige lokalradio i Finnmark er kanskje den virksomheten som har vært og er inne i den største omstillingsprosessen. Når FM-nettet sannsynligvis legges ned om få år, må vår radio ha klart utstyr for å sende over Dab-nettet. Internett-radio er også en viktig mediekanal for å nå ut overalt hvor det er internett-tilgang. Mens omstillingen foregår, må en samtidig holde vedlike FM-utstyret, så samer både på norsk og finsk side får høre Det gode budskap.

 

Gode støttespillere inn i en ny tid

Selv om det siste tiåret kan karakteriseres som turbolent, har mange av misjonens støttespillere fortsatt å slutte opp om arbeidet. Fornyet tillit og tro på visjonen om å vinne mennesker for Kristus, gjør at misjonsvenner fortsetter med forbønn, givertjeneste, diakoni og dugnadsarbeid. Når disse fire arbeidsmåtene fungerer, kan også Ordet ha framgang og vinne nytt terreng.

 

Også det siste tiåret har vi fått høre om mennesker som har gitt sitt liv til Gud. Dette gir oss styrket frimodighet og et fornyet kall til å arbeide videre - inntil den dag Kristus kommer igjen.